G15-2: Fotball-krakk i Enebakk

Ilddåpen i 2. divisjon ble nettopp det. Det fine er at den nå er unnagjort.

Driv 1 – NIF 2  (5-1) 14-1

Etter et solid tap, er det ofte lett for oss trenere å si ting som at «Joa, vi tapte, og greit nok det, men resultatet lyver litt, altså». Og selv om jeg kunne hatt god lyst til å si noe slik, spesielt basert på det 20 første minuttene, er det nok ikke helt sant. Driv var gode, og kampen sett under ett, fortjente vi en real omgang fotballjuling.

For det begynte bra: Raphael ble felt både klønete og soleklart innefor de 16, og Brage satte ballen sikkert og hardt i hjørnet. Alt vel. Vi fortsatte friskt, men ga bort ledelsen i det åttende minutt ved å bli stående og beundre dribleferdighetene og farten til venstrevingen deres; både én, to og tre forsvarsspillere senere satt ballen i nota. Fett nok: Her var det uansett kamp – i vel tolv minutter til.

«Der Untergang»
For så kom en gradvis, men høyst merkbar, endring i spillet vårt: Vi begynte å gjøre personlige feil. Mange og stadig flere personlige feil. Dermed kom stresset: Vi glemte oppgavene og posisjonene våre. Vi var i reell uballanse – og det helt uten at det var noen nevneverdig grunn til det(!). Vi mistet ganske enkelt selvtillitten utpå der. Den bare seg ut av laget, som luften i en dårlig knyttet ballong – med en kledlig tilhørende lyd. 1-2 måtte liksom komme. Det gjorde den.

Ikke lenge etterpå fikk vi et gult kort og fem minutter på sidelinja, på en forseelse Ashley Young-style: Det ser vondt ut, men det ligger adskillige dramatimer bak en virkelig god film(e)opplevelse. Frispark rett utenfor 16, som, sant og si, ble konvertert på mesterlig vis. 1-3 og fortsatt 4.30 med én mann mindre, samt lav moral. Kunne man likevel bite tenna sammen?

Domino
Nope. Minuttene til pause gikk tregt, mens ytterligere to mål piplet inn. Som nevnt i kampreferatet fra forrige kamp, har vi en forholdvis lei tradisjon i det å leverere én god og én ikke fullt så god omgang. Håpet, og pausepraten, lå derfor i å ikke endre noe, men få fyrt opp selvtilliten igjen. Den har tjent oss vel flere ganger, og nok en gang minnet vi oss selv på mantraet vårt: «Husk Romsås!» (0-2 til 6-2), og dessuten DFI (0-5) til 5-5. Vi har gjort det umulige før, og vi kan så definitivt gjøre det igjen.

Men ikke denne gangen. Driv var proppfulle av den selvtilliten de så ubeskjedent hadde robbet oss for, og de brukte den for alt det var verdt. Ikke hadde de tenkt å skuffe den hylende/hvinende hjemmefansen heller. Det gjorde de ikke. Vi ga opp. Synd å si det, men vi ga rett og slett opp. Ytterligere ni mål måtte vi tåle, mens Driv skrålte seg til en overlegen seier.

Sånn: Ferdig med det!
Det bitre er naturligvis å vite at vi på en av våre bedre dager hadde gitt Driv kamp til døra. Ingen grunn til panikk, men snarere grunn til ettertanke – noe jeg ba gutta om å gjøre, bokstavelig talt, etter kampen. Noe det dessuten var riktelige muligheter til, siden Ytre Enebakk ligger langt uti hutiheita og veien hjem var veldig lang.

Nå ser vi frem til neste kamp, mot Oppegård 2, hjemme på Nesoddbanen neste onsdag, klokken 20.15. Kom og opplev forvandlingen!

Et par PS til slutt
1. Driv var hyggelige folk, men ikke regn med å bli tatt i mot på noen form for organisert vis når du kommer på besøk. Fra Driv-guttas egen flotte garderobe rett ved banen, ble vi sendt på lange vandringer fra den ene låste døra til den andre, hver gang innom Driv-garderoben for å spørre om de kødda med oss, før vi omsider ble stua inn i et kott vegg i vegg med kiosken – og uten dør, slik at hele tribunen kunne høre planen vår for kampen. Ingen unnskyldning, bare …… unødvendig.

2. Casper Leonard spilte en strålende kamp mellom stengene. Du ler? Ikke gjør det. Du ser bare veldig dum ut. Han hadde flere virkelig helt sjuke redninger, og kan ikke lastes for ett eneste av Drivs mål. Ikke ett. Bra CL!

 

Leave a comment