Kan man snakke seg til seier? Ja.
25. mai: NIF 2 – Holmlia 2 (1-3) 3-9
– Hei, dere går feil, vi skal spille på Nesoddbanen – nede ved skolen.
– Hææææ?! Skal vi spille på gruuuuusen?!
– Nei, det er kunstgress.
– Serriøst, skal vi gååå helt ned dit? Er’e langt, forresten?! Herregud, kom igjenn’a gutta, vi må gåååå ned til den andre banen, ass. Filler’n ass!
– Må vi gååå?! Hæ?!
– Ja, ikke sant?! Herregud, ass! Jeg tror det er grus! Er’e vei helt ned, eller?!
– Er’e langt?! Hvor langt, er’e, egentlig?!
Omsider kom det konstant snakkende Holmlia-laget seg ned til Nesoddbanen, og praten gikk uavbrutt, gjennom oppvarming og hele 15 sekunder inn i kampen, da Brage ble sendt himmelhøyt i lufta av en utrusende keeper. Merkelig nok ikke gult kort, men uansett straffe. Først da ble det stille. I ca. 30 sekunder.
– Kom igjen’a gutta! Ja, du også Sara, hehe! Nei, kødda, helt greit, Sara.
– Se’a dommer! Herregud, det måååå jo være offside, serriøst, dommer! Ja, ikke for å klage på deg, altså, men serriøst, dommer!
– Få’n hit’a! Er jo heeeeelt ledig her, ikke sant! Trenger du briller, eller?! Ikke?! Kontaktlinser, da! Hehehe!
– Åh, kutt ut’a, Osama! Det er du som bruker briller her! Heeeeei! Corner da, dommer! Kom igjen’a! Serriøst!
I tillegg til å ha snakkeapparatet i orden, er Holmlia er gode med ball. Veldig gode. I fem minutter i første omgang, miste vi dem helt av synet, og slapp inn tre kjappe mål. Skulle det bli en sånn kamp? Mjo, til slutt, men ikke en ren overkjøring, som kanskje resultatet gir inntrykk av. For vi spilte ikke så dårlig, men vi ble løpende i mellom svært beinrappe og ballsikre Holmlia-spillere. De spilte oss ganske enkelt ut av formasjon. Og kanskje sans og samling også, for…
– Hæææææ?! Er’e muuulig eller, Riad! Jeg står jo heeeeer, jo!
– Nei, nå blir jeg trøtt, ass! Du har jo ikke øyer, jo! Nå er’e søren meg beviiiist, ass!
– Hei, Andreas! Hei! Dø! Du går jo ikke, jo. Du gååååååår jo ikke! Jeg sa du skulle gååååå, jo!
– Har’u lagt igjen hjernen hjemme, eller?! Er’u sikker?!
I pausen gjorde vi noen justeringer for å bli mer kompakte bakover, og samtidig minske avstanden til en tidvis litt for ensom spiss. I tillegg måtte vi gjøre veien hjemover kortere for vingene, ved å ikke slippe vingene for langt av gårde før overgangene faktisk var mulige. Alt dette på én gang krever konsentrasjon, men…
– Heheheh! Fy flate, Osama! Har’u arva drakta av lillebroren din, eller! Hehehehehe!
– Jeg saaaaa, jo at du skulle overlappe, ikke sant?! Jo, jeg gjorde det! Du hører jo aldri på meg, jo! Har jeg gjort deg noe, eller! Har jeg?! Hæ?! Nei, hvorfor oooooverlappper du ikke, da?! Hææ?!
– Kom igjen’a gutta! Vi går for tosifra’a! Ja, hvis du kan telle så langt, da, Ardit! Hehehehehe! Hei, Ardit! ARDIT! Døh, kødda da, ikke sant!
I mellomtiden, altså i fotballkampen, gikk Holmlia opp til 4-1, før vi reduserte og begynte å føle at vi var inne i kampen igjen. Vi spilte fortsatt bra, etter forholdene, men Holmlia malte på. Nok ett mål til hver av lagene, med snaut 15 minutter igjen på klokka.
– Dommer! Doooommer! Friskpark, da! Pliiiiiiiiiis’a, dommer! Nei, dommer. Nei, OK, greit, OK, neida, greit-greit, nei jeg trenger ikke det gule. Helt i orden. Jada. Greit. Du bestemmer, dommer. Bra dømt.
– Fader ass, Rafik! Det der gååååår jo bare ikke, ikke sant?! Hvorfor gjøøøøøør du det der’a?! Det gååååår ikke!
– Skal jeg bare dra hjem, eller?! Hæ?! Trenger ikke meg her på vingen hvis du ikke bruker meg, ikke sant?! Er’e greit at jeg går hjem, eller?! Okei! Da går jeg, da!
Mot slutten gikk vi helt tomme, og slapp inn fire raske. Et relativt hederlig tap, ble til slutt et litt vel drøyt resultat. Holmlia var, som sagt, flinke med både ball og i bevegelse. I tillegg hadde de en kar ved navn Robin, som flytter til Nesodden til sommeren. Han blir en fin tilvekst til NIF 1. Fryktelig raskt, naturligvis god med ball i beina, litt temperamentsfull, men en virkelig god spiller. Hyggelig er han også. Etter kampen kom han bort, tok meg i hånda og sa at
– Ja, da ses vi til høsten, da!
– Det gjør vi! Flytter du ut hit, eller?
– Ja, ellers hadde jeg jo ikke bytta klubb. Ingen flytter frivillig fra Holmlia.
Det tviler jeg ikke på: Der borte snakker folk sammen.