G15-2: Bedre gli på Ski

Etter to temmelig vonde kamper, skulle ting endelig smake litt av mer fjoråret.

 

Ski – NIF 2   (0-0)   3-3

11. mai: Det er lenge siden, men vi husker likevel denne kampen godt. Det skulle bli en kamp hjertesvake forhåpentligvis holdt seg langt unna.

Vi kom til kampen med to stygge resultater i kofferten, og Ski hadde bitt godt fra seg i sine to første. Det er umulig å unngå: Når man slipper inn 23 mål på to kamper, er det vanskelig å plukke seg selv opp. Tanker om at ”Nei, vi er kanskje ikke bedre” og spørsmål som ”Er vi  egentlig i riktig divisjon” (altså de sedvanlig unnskyldningene) kommer mer eller mindre automatisk. Men vi ER bedre, og nei; vi er ikke i feil divisjon. Hos oss sitter det mye mellom øra, for når alle er slått på spiller vi alltid godt. Men så var det dette med å få det til samtidig, da.

Før denne kampen ba jeg gutta gå ut i 100 og holde den der i fem minutter, så skulle jeg fortelle dem hva vi gjorde videre. Det de ikke visste var at jeg overhodet ikke hadde tenkt å be dem gjøre noe annet. Så har jeg kanskje brukt opp det trikset for all framtid, men det fungerte. Laget kjempet som løver og ga seg ikke på tørre møkka. Ski var imidlertid ikke innstilt på noe annet enn å gruse oss , og de hadde ganske sikkert sett resultatene våre. Men hovmod står som kjent for fall, og halvveis ut i kampen begynte de gule å bli frustrerte og ikke så rent lite desperate. Det var åpenbart at vi hadde overrasket dem.

Ski begynte å slå langt og var farlige på overgangene. Uten at det var en plan jeg hadde lanser for laget, begynte vi og gjøre det samme. Dermed fikk vi en førsteomgang som bokstavelig talt bølget fram og tilbake, og det kunne like gjerne stått 5-5 og ikke 0-0 til pause.

Andreomgangen skulle ikke bli noe mindre heseblesende, og de lange ballene fortsatte å gå fram og tilbake, som i en tenniskamp. Så fant imidlertid Håvard ut at nok fikk være nok; tok ballen med seg (langs bakken, ja) nedover venstrevingen sin, før han spilte en pen ball gjennom til Brage som satte den hardt i motsatt hjørne. 5 minutter senere: 1-1 på (ja, du gjettet riktig) en lang ball gjennom, litt manglende kommunikasjon bakerst, og Anders var utspilt.

Noen lange baller senere: Brage på høyrevingen tenker noe sånt som at ”kan Håvard, kan jeg”, og tar med seg ballen (langs bakken), bruker den enorme farten og skjærer gjennom Ski-forsvaret som en varm kniv i gult Ski-smør, spiller Magnus gjennom, som fyrer av rett på keeper, som fister ballen… rett i beina på Håvard som plutselig dukker opp på bakre: 2-1! Enda flere lange baller senere: Ski går alle mann i angrep (utrolig nok) på en lang ball opp bakfra, kommer fri på høyrevingen, og svinger en forholdvis ufarlig ball ut mot 16. Der står imidlertid en fyr som har trent på volley i den siste uka, og får også betalt for strevet. 2-2. På’n igjen: Mange lange baller senere. Frispark til oss  utenfor kanten av 16 på høyre side. Lang bal mot bakre, passerer over alt og alle, og på bakre får Brage stå og pirke den over mållinja. 3-2.

Så begynte klokka å gå fryktelig sakte (naturligvis). Ski stanget og stanget, vi pola og pola. Fant ikke roen, når vi først hadde muligheten til å spille like sakte som klokka gikk. Og så med bare et par-tre minutter igjen, fikk vi både frispark mot oss og gult kort (og dermed 10 mann resten av kampen), vel 20 meter fra mål. Så kom ett at de frisparkene hvor du tenker ”Puh, den der går aldri inn”. Men så, som i sakte film, bare daler og daler og daler ballen akkurat såpass mye at den sniker seg akkurat inn under tverrliggeren og så vidt sneier stolpen. Pent, men jævlig.

Vi venta oss vel et raid fra Ski, men det kom ikke med nevneverdig entusiasme. Alle var like utkjørt, og alt i alt var vel resultatet rettferdig nok, sjanser og avslutninger tatt i betraktning.

Oppsummert: Vi ledet tre ganger og hadde Ski i kne hele veien. Vi var i rute igjen.

Leave a comment